Lili Marleen [Lied eines jungen Wachtpostens]
Hans LeipPIEMONTESE / PIEDMONTESE | |
LILI MARLEEN Lang der i det fjerne ved kasernens dør, står det et lanterne og lyser nå som før, der sto vi to i lyktens skinn, du sa at du var vennen min, du sa: Lili Marleen, er din Lili Marleen. Men jeg måtte reise, og du ble igjen, Kun den gamle sangen jeg hadde om min venn. Minnene har jeg med i den, de sa vi skulle sees igjen, en dag, Lili Marleen, blir min Lili Marleen. Årene forsvant og tiden langsomt gikk, mange brev jeg sendte men intet svar jeg fikk. Kanskje har du forelsket deg, dat ved jeg jo du glemmer meg, min venn Lili Marleen, min venn Lili Marleen. Nå er jeg tilbake ved kasernens dør, venter på min kjære, som jeg gjorde før. Da kommer du i lyktens skinn, og sier du er vennen min som før, Lili Marleen, som før, Lili Marleen. Under en lanterne, ved kasernens dør, står vi atter sammen, som vi gjorde før, her står vi nå i lyktens skinn, og atter er jeg bare din, og du, Lili Marleen, er min, Lili Marleen. | LILI' MARLEN Quand ch’i cantavo “La bela Gigogin” Tute le sèire mangiavo ij tajarin Adess ch’i cantoma Lilì Marlen La pansa veuida, ij tubo pien Ma mi lolì m’arven, ma mi lolì m’arven! Tute le sèire ‘ndé a lét sensa mangé E la matin bonora andé a travajé Dòpo mesdì patate e ris Ël Duce a rij e an benedis: e viva j’italian, con n’etto e mes ëd pan…! Passa la neuit: tre ore për durmì E la matin bonora ‘nt la fàbrica a murì A passa ‘l temp, ‘t n’ancorze nen A canto tuti Lilì Marlen Ma mi lolì m’arven, ma mi lolì m’arven! |